Etappe 1: Hundekjøring fra Tana til Karasjok

For en tur dette var! Vi tok buss fra Kirkenes til Tana bru, der vi ble møtt av hundefører Dag Broch. Etter å ha kjørt innom storparten av det lokale næringslivet på jakt etter en sag, kjørte vi noen kilometer sørover til Hedeguoppi, der et mektig hundeglam fortalte oss at vi hadde kommet til Tana Husky. En lunsj og en ompakking senere var vi i ferd med å sele opp hundene og gjøre oss klare til avgang. Etter at Inkeri, Dags finske samboer som hevdet at julenissen var naboen hennes i Rovaniemi, hadde kommet med nyvarmet vann på termosene, slapp vi ankeret og dro.

Nina klar til å sette av gårde. Litt lite snø er ingen hindring.

Hundekjøring er noe helt annet enn å snørekjøre etter en scooter. Mens man gjør seg klar til å dra er hundene ivrige og lager et forferdelig leven, men når de begynner å dra er de bare målbevisste, bestemte og iherdige. Mens du flyr fredelig gjennom landskapet kan du følge med på hvordan de oppfører seg og tenker, og du blir etter hvert kjent med personligheten til hver enkelt av dem: Lederhunden Raisa var rolig og bestemt, Frøken var høyt og lavt og fikk aldri løpe fort nok. Snapp kjeftet på de andre hvis de stoppet for å gå på do. Brødrene Loke og Kazan jobbet sammen, alltid oppmerksomme på kommandoer og dro hverandre videre hvis den andre stoppet for å signere løypekanten. Knerten hadde antakelig fått en ADHD-diagnose hvis han hadde gått i en norsk skole, mens Abby var sjenert og tilbakeholden. Netto var matvraket som åt maten til Abby, og som snek seg ned i sleden på natta og åt opp tørrfôret til alle sammen. Til og med seletøyet sin åt han opp. Felles for alle hundene er at de elsker å løpe.

6 hunder drar godt i et spann. Knerten og Raisa leder an med Nina på slep, Torbjørn danner baktropp.

Fantastisk flott – og flatt – over vidda

Etter en times kjøring gjennom skogen kom vi opp på vidda i et strålende solskinn, og cruiset gjennom finkornet vintersnø. Snøen var veldig fin, tatt i betraktning at vi allerede var i mai. Timene fløy nesten uten at vi merket det. Målet for dagen var en gamme ved Gurteluobbal, der vi skulle overnatte.

En gamme var i mitt gammeldagse sinn et slags kjegleformet telt, bygd av treverk man fant på stedet og kledd med reinskinn. Den moderne definisjonen av en gamme er imidlertid en hytte på maks 15 kvadratmeter som er åpen for overnatting. Dermed kom vi ikke til et telt med jordgulv, men en liten hytte med senger, bord og vedovn. Fordums samer ville fnyst av sånn luksus.

Gamme med moderne standard

Dag gjør klar hundene ved gammen. Nina holder 20 kg adrenalin i tømmene.

Ny dag, mer solskinn, nye 8 timers kjøring i strålende sol. Pluss to timer i gråvær og en time i vannrett sludd, i den rekkefølgen. Vi visste ikke helt hvor vi skulle overnatte, men kom til slutt til en liten hyttegrend på en forblåst kolle. Ved den ene hytta traff vi en samisk reindriftsfamilie som hadde vakt, og etter å ha avklart at vi ikke hadde kjørt gjennom reinflokken deres, ble vi hjerteligst bedt inn på kaffe og varmt vann til Real-maten vår. Gode historier hadde de mange av, blant annet om den gamle samen som var vant til et hardt liv på vidda, og som mente at da regnfrakkene begynte å komme med påsydd hette, nei, da trengte han ikke lavvo lenger. Hetta og en stein var ly nok for han! Hva han ville ment om «gammen» vi overnattet i natta før kan vi bare spekulere i. Hytta vi satt i nå var liten og trang, så vi kunne ikke overnatte der, men naboens hytte sto åpen og hadde plass til oss. Å slå opp teltet i sludd og sno fristet ikke så mye. Hundene måtte pent måtte slå seg til ro ute i snøen, omtrent som den gamle samen med regnfrakken.

Siste dag ble ganske teknisk, med mye lyng, stein og skog som måtte forseres. Gudskjelov hadde vi med oss en erfaren guide som fant veien gjennom skogen, for vi hadde vår fulle hyre bare med å følge etter. Lite snø gjorde at vi måtte jobbe mye selv, siden hundene ikke klarte å dra sledene alene, samme hvor mye de halte og dro. På vannene ned mot Karasjok var det tjukk is, men litt overvann. Da Tana-Tom tok imot oss ved endestasjonen Nattvann hadde hundene løpt i 160 kilometer, og syntes helt tydelig det var godt å være framme. For det skjønte de at vi var.

Flott vær over vidda. Dag forrest, Nina bak, fotograf Torbjørn aller bakerst.

Og Nina rasker over isen …

Takk til den syngende hundekjører, Dag Broch, for utmerket guiding over vidda! Underholdning fikk vi også da han dro fram gitaren på Engholm Husky i Karasjok. Varm, hjemmelaget reingryte og en enda varmere sauna satte punktum for en utmerket tur.

Og ikke minst: Takk til Raisa, Knerten, Loke, Kazan, Abby, Netto, Frøken, Inka, Snapp og alle de andre hundene som utrettelig dro oss over Finnmarksvidda!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Denne artikkelen ble skrevet 7. mai på Engholm Husky, Karasjok: